Det snille treet

Det snille treet

Jeg gikk langsomt videre inn i Tåkedalen. Trærne sto tett i tett og så ut som om de ikke ville slippe meg gjennom. Kanskje de var redde? tenkte jeg. Men jeg er ikke redd. Jeg er modig nok til å gå ned i Tåkedalen. Det er bare overtro. Det finnes ikke overnaturlige vesener, ikke onde, levende trær heller; kanskje bare redde trær som en gang hadde opplevd menneskenes vrede i flammer? Jeg var ikke redd. Tåken omhyllet meg og beroliget sinnet mitt. Det var ingen farligheter her, ingen som kunne skade meg. Jeg var uredd.

Litt etter litt kjente jeg at tåken strammet sammen brystet mitt. Den var tett og tung. Den føltes ut som bly for brystet mitt. Jeg måtte ut! Jeg trengte mer luft! Men. Hvordan skulle jeg da bevise at det ikke var overnaturlige vesener her? De ville tro at jeg var blitt skremt vekk! Nei. Jeg går videre. Nederst i bunnen av dalen vil nok tåken lette litt slik at jeg fikk litt pusterom. Bare trærne ikke hadde vært så redde! Det var mye vanskeligere å gå ned i bunnen når trærne presset seg sammen foran meg. De gjorde det bare mer og mer jo lenger jeg klarte å komme. Jeg begynte å bli mer og mer desperat etter orntlig med luft. Jeg begynte å løpe nedover skråningen. Tåken var så tett at jeg nesten ikke så trærne som trykket seg sammen foran meg. Plutselig snublet jeg i en rot. Jeg ble kastet fram og rullet hardt mot et annet tre. Plutselig så jeg at treet vek unna i en vill fart. Jeg rullet videre og så en åpen gressbakke foran meg. Den endte i et stup! Jeg prøvde alt jeg kunne å stanse, men de små trærne på gressbakken dyttet meg videre. De ville at jeg skulle falle utfor å dø, de ville det! Jeg hadde aldri trodd at trær tok hevn, men disse gjorde nok det. Så kjente jeg at det ikke var noe under meg, bare tom kald luft. Jeg sprellet febrilsk med armene og beina, men de grep ikke tak i noe, bare luft. Så, jeg rørte ved noe! En grein! Jeg hadde fått tak i en tynn liten grein! Jeg tok tak i den med den venstre hånden også. Jeg dro meg opp og fikk se at det var et krokete lite tre. Jeg håper det er et snillt tre, tenkte jeg og dro meg opp på en tykkere grein. Der satte jeg meg ned og hvilte. Jeg må ha sovnet for etterpå var solen gått ned og alt var helt mørkt. Jeg kjente at det var noe som holdt rundt meg. Jeg tok fram hånden og kjente på det. Det var en av treet sine greiner! Dette var et snilt tre, det var derfor jeg ikke hadde falt ned mens jeg sov, treet hadde passet på meg! «Takk for at du passer på meg, snille tre, du er visst ikke som de andre trærne, du, tusen takk,» hvisket jeg. En svak vind ristet gjennom treet og blåste håret bort fra pannen min. «Tusen, tusen takk …» hvisket jeg igjen før jeg sovnet; krøllet inn mot trestammen. Neste dag hadde treet flyttet på seg! Fra jordklumpen den hadde vokst skrått ut av til lenger opp; mot toppen av stupet. «Vil du hjelpe meg opp så jeg kan komme hjem til meg selv?» spurte jeg treet håpefullt. Treet nikket. Ja! ropte jeg inne i meg. «Takk, det betyr veldig mye, men det vil vel ta litt tid og jeg trenger jo mat og vann,» sa jeg til treet. Det var som om treet sa: «Ingen problem,» for etterpå beveget en skrukkete grein på seg. Den flyttet på seg mot meg, og strakte seg til en liten ting bak meg. Et eple! Treet sin grein grep rundt det og dro det av. Var det til meg, tro? tenkte jeg. «Her,» hørte jeg treet hviske sammen med vinden. «Takk!» utbrøt jeg, overveldet av lykke. Jeg tok en bit av eplet. Det smakte helt unikt! «Er du et epletre?» spurte jeg treet. Treet nikket. «Jeg elsker epler!» sa jeg. Treet smilte lykkelig. En grein strakk seg mot meg og virret seg rundt magen min. «Sånn, nå faller du ikke ned,» hørte jeg treet si. Jeg smilte som takk. Plutselig beveget treet seg. Det flyttet seg sakte oppover mot toppen av stupet. Jeg pustet inn den rene luften. «Hvorfor er det ingen tåke her?» spurte jeg treet. Treet trakk på skuldrene. «Så du vet ikke?» spurte jeg. «Nei,» sa treet. Jeg tygget på eplet. Det smakte kjempegodt! «Du har så gode epler!» roste jeg treet. Et smil brette seg over treet sitt ansikt. «Takk,» hvisket det. Treet flyttet seg enda mer. «Det begynner å bli mørkt, du burde hvile, jeg er framme på toppen i morgen tidlig, så du burde være opplagt til å gå gjennom tåken og ut av dalen,» sa treet. «OK,» sa jeg og krøllet meg sammen inntil treet. To greiner krøllet seg rundt meg. «Natta,» mumlet jeg. For et snillt tre dette treet er, tenkte jeg glad, rett før jeg sovnet inntil den varme trestammen. Neste morgen var treet framme ved toppen. «Ha det,» sa jeg og klemte treet hardt inntil meg. «Du kan ta med deg disse eplene, det tar litt tid å gå opp av Tåkedalen,» sa treet til meg og strakte seg etter to grønne epler på den nærmeste greinen. «Takk,» sa jeg og tok i mot eplene. «Ha det,» sa treet, og strakte greinene sine rundt meg i en kos. «Ha det,» sa jeg. Jeg snudde meg og gikk oppover skråningen. Når jeg var på toppen snudde jeg meg og så ned der hvor treet sto. En av greinene stakk rett opp og vaiet fra side til side. Treet vinket! Jeg vinket glad tilbake. «Ha det!» ropte jeg av all den kraften jeg hadde. «Ha det!» hørte jeg treet rope ut til meg. «Jeg ser deg igjen i drømmene!» la det til. «Ja!» ropte jeg og snudde meg mot skogen.

Vær så snill, denne historien jeg lagde nå skal representere at vi ikke må brenne eller kutte ned trærne. De er snille! De gir oss luft! Vi må ta vare på dem. Håper dere tar dette budsakapet med til andre.

Hilsen Cyan Katarina