Snøfnugget

Snøfnugget

Det var en gang et lite snøfnugg som nettopp hadde begynt å falle ned fra en lys sky. Så hvit og vakker bakken er, tenkte snøfnugget. Ved siden av snøfnugget dalte det ett annet snøfnugg. «Hei!» sa snøfnugget. «Du er vel en av søsknene mine?» spurte snøfnugget. Det andre snøfnugget svarte ikke. «Kommer du fra den skyen der?» spurte snøfnugget og pekte på den lyse skyen over dem. Endelig svarte det andre snøfnugget. «Nei, jeg kommer fra den der skyen,» sa det andre snøfnugget og pekte på en annen sky ganske nærme. «Å ja,» sa snøfnugget. Plutselig kom en sterk vind og føyde snøfnugget av gårde bort fra de andre snøfnuggene. «Hei! Hvorfor kan ikke jeg få være sammen med de andre snøfnuggene?» spurte snøfnugget vinden. «Du synes vel det er en ære å bli det første snøfnugget som lander på Storgranen?» spurte vinden. «Er det dit vi skal?» spurte snøfnugget glad og opphisset. «Ja,» svarte vinden. Jeg er visst et spesielt lite snøfnugg, som får lande først på Storgranen, tenkte snøfnugget. Under dem kunne snøfnugget se små barn strekke tungen ut i forsøk på å fange noen snøfnugg. Det lille snøfnugget fniste. De skal ikke få fange meg, tenkte det. Borte i det fjerne kunne snøfnugget se skyen den hadde kommet ut av. Jeg kommer nok aldri til å møte den igjen, tenkte snøfnugget, litt trist. «Gjør deg klar til å lande!» ropte vinden til snøfnugget. Endelig! Jeg blir faktisk deg første snøfnugget som lander på Storgranen! tenkte snøfnugget lykkelig. «Der! Nå slipper jeg deg!» ropte vinden. Det lille snøfnugget kjente at det kilte i magen. Snøfnugget så vinden fly avgårde tilbake til de andre snøfnuggene. Jeg ble det første snøfnugget på Storgranen, tenkte snøfnugget når det landet på en av de spisse barnålene. «Hei,» sa snøfnugget til den store granen. Storgranen lente seg ned så det furete ansiktet kom til syne. «Så liten du er,» sa hun og myste mot snøfnugget. «Jeg er kanskje liten, men inne i meg er jeg like stor som deg,» sa det lille snøfnugget. Storgranen lo. «Jasså,» sa hun lattermildt. «Tror du meg?» Snøfnugget tittet storøyd på det furete ansiktet. «Tja, du prøvde ikke å gjøre deg så liten som mulig da jeg snudde meg mot deg, og du utfordrer meg, så kanskje du er så stor som meg innerst inne,» sa granen.