Spindelpote

Prolog 

Blodige potespor i snøen. 

Den magre katten drev seg fremover i snøen. Potene var så forfrosset at de hadde sprukket opp og blodet strømmet ut av dem. De lagde blodige avtrykk i den hvite snøen. Den ulende vinden rusket katten i pelsen. Han så ut som en grå flekk mot alt det hvite. Ribbeina syntes godt under pelsen som lå klistret til kroppen. Han hadde drevet seg gjennom det snødekte landskapet i mange dager uten en matbit. Lenge hadde han måttet klare seg med og spise snø. Til slutt falt den magre katten sammen. Snart var han dekket av snø. De blodige potesporene hans var for lengst blitt dekket av den hvite snøen og landskapet var igjen helt hvitt.  

Kapittel 1 

Spindelpote.  

Spindelpote så seg desperat rundt, men så ikke en eneste katt hun kjente. Hvor var Ispote og Snølabb? De skulle jo bli med henne på treningen! Men rundt henne var det bare ukjente katter. Så, helt på andre siden av den åpne plassen dukket to hoder fram fra en bregnebusk. Spindelpote gjenkjente de med en gang. Ispote og Snølabb! Hun sprang bort til dem og freste: Hvor har dere vært? Tvillingene sa ingen ting, bare så ned på potene sine. Spindelpote gjentok spørsmålet sitt. Hvor har dere vært? Snølabb tittet forsiktig opp fra potene sine og sa med ustø stemme: Vi snek oss bort fra deg når vi var framme ved treningsgropen, for vi syntes at alt var så fredelig og tenkte å spille deg et lite puss, men så fikk vi så dårlig samvittighet og gikk tilbake igjen. Jaså! Det var forklaringen! Jeg ble ordentlig redd fordi jeg ikke fant dere! Da løftet Ispote på hodet og sa: Unnskyld, det var min ide. Ja, men, det var jo også min feil. Jeg lot meg lokke med. Du har ikke all skylden, sa Snølabb fast. Greit, jeg er ikke sint på dere, jeg ble bare så redd av og være alene blant alle disse ukjente kattene, mjauet Spindelpote. Kom så begynner vi treningen! De tre kattene gikk mot et lite hjørne av lysningen, der det var ledig, og tokk fatt på kamptreningen. Spindelpote begynte og sirkle rundt Snølabb for å finne det rette stedet og hoppe på han. Det var ikke så lett for Snølabb sto alltid vendt mot henne og prøvde å hoppe på henne. Spindelpote måtte smette unna hver gang Snølabb prøvde å legge henne i bakken. Det ente med at Snølabb klarte å hoppe på Spindelpote og legge hun i bakken. Spindelpote byttet plass med Ispote, så han også fikk trent litt på kampteknikken. Da solen begynte og gå ned sluttet de tre kattene og trene og begynte og tusle hjemover mot den delen av skogen der de andre kattene i stammen holdt til. På veien fanget de noen mus og en kanin som de tok med for å dele med resten av stammen. Leiren var innhyllet i et tett tornekratt med en tunnel som man kunne gå inn og ut av. Snølabb, Ispote og Spindelpote gikk gjennom den og la fangsten i haugen med kjøtt. De valgte seg vær sin mus og gikk til utkanten av leiren for å spise. Litt senere kom Frostfot mot dem. Frostfot var moren til Ispote og Snølabb. Hun kom sikkert for å få høre hvordan de hadde trent og om de var blitt flinkere i kampteknikken. Bare hun ikke spør meg om jeg har blitt flinkere i kampteknikk. Snølabb vant over meg. Jeg vil bli så flau! Han er til og med en måne mindre enn meg, tenkte Spindelpote, men Frostfot spurte bare Snølabb og Ispote å ikke Spindelpote. Når de var ferdig med å spise gikk Ispote og Snølabb for og trene litt mer mens Spindelpote gikk bort til søsteren og broren sin, Svartlabb og Nattpote. De sto sammen med Ravnefjes, som var moren til Spindelpote, Nattpote og Svartlabb. De ravgule øynene hennes lyste av stolthet. Spindelpote skjønte at broren og søsteren hadde vært veldig flinke, for det var ikke mye som imponerte Ravnefjes. Spindelpote gikk bort til dem og sa: Jeg har vært ute med Ispote og Snølabb. Vi trente på kampteknikk. Ravnefjes snudde hodet og så på henne. Har du gjort noen fremskritt? spurte hun. Nei, ikke mange. Snølabb klarte å få meg ned i bakken. Spindelpote svarte fort mens hun prøvde å ignorere de hånlige blikkene fra Tornelabb som tilfeldigvis sto i nærheten og hørte hva hun sa. Ravnefjes så at Tornelabb ertet og sendte han et strengt blikk. Så gikk hun, og Spindelpote ble alene igjen med søsteren og broren. Nattpote kom helt bort til henne og lente seg inntil Spindelpote i et forsøk på å trøste. Det virket, for Spindelpote lente seg inntil søsteren og gjenhjelte kosen. En stund sto de to kattene og bare malte inntil hverandre, helt til Svartlabb sa: Kom, dere blir vel med på en jaktrunde? Selv om Spindelpote var ganske sliten etter kamptreningen med Ispote og Snølabb, sa hun ja, for hun ville ikke skuffe broren.  

Kapittel 2 

Drømmen. 

Det var blitt helt mørkt da Spindelpote, Nattpote og Svartlabb kom tilbake til leiren. De la fangsten fort ned i haugen med kjøtt, og gikk stille bort til en ledig soveplass. Alle tre krøllet seg sammen, tett inntil hverandre. Nattpote og Svartlabb sovnet med en gang, men Spindelpote lå lenge og så opp på stjernene. Til slutt sovnet hun. Plutselig sto hun i et øde landskap, dekket av snø. I snøen var det blodige potespor fra en katt. Hun følte dem, men de ente plutselig brått. Spindelpote gravde i snøen der hvor potesporene endte, og ble møtt av et grusomt syn. Der lå en død katt. Han så helt utsultet ut, for han var veldig mager. Da dro hun skjensel på den døde katten. Det var Steinklo! Den katten som hadde forsvunnet fra stammen midt på vinteren og som hadde vært borte helt til nå, langt ut på våren. Stammen til Spindelpote hadde gitt opp å lete etter han, og det viste seg å være helt riktig av dem, for han var jo død. Spindelpote hadde vært så overmannet av sjokk til og ha kjent noe sorg, men nå skylte sorgen over Steinklo over henne. Hun hadde sett opp til han da han var i stammen og han hadde vært en snill katt. Plutselig ble alt rundt henne uklart, som om det holdt på å forsvinne, hun lokket øynene, og da hun åpnet dem igjen lå hun på bakken i leiren, med Nattpote og Svartlabb ved siden av seg. Spindelpote skjønte med en gang at drømmen hadde vært sann, for når hun drømte var drømmen sann, ellers drømte hun ikke. En liten stund lå hun der bare og tenkte, men litt etter begynte Svartlabb og røre på seg. Spindelpote bestemte seg for å ta drømmen rolig, og tenke over den litt før hun kanskje fortalte den til stammen. Hun reiste seg forsiktig for og ikke vekke Nattpote. Svartlabb var allerede våken. Han reiste seg og Spindelpote så han løpe bort til Bærlabb, og litt etter løp de to kattene inn i tunnelen for så å bli borte. Spindelpote tenkte at de sikkert skulle jakte eller trene. Nattpote hadde begynt å røre på seg. Spindelpote snudde seg mot henne og spurte: Blir du med ut og jakter? Ja, gjerne, men først må vi spise. Jeg er skrubbsulten! mjauet Nattpote. Det er greit for meg. Vi går bort til haugen med kjøtt, svarte Spindelpote lystig. For hun begynte også å kjenne seg ganske sulten. Nattpote stavret seg opp på potene, og ble med henne bort til haugen med kjøtt. Hun valgte seg ganske søvnig en svarttrost fra haugen, og gikk bort til en liten busk i utkanten av leiren. Spindelpote valgte seg fort en markmus og løp bort til der søsteren satt og gnagde på svarttrosten. Da de hadde spist så Nattpote ikke det spor trøtt ut lenger. Hun sluntret ut av leiren med Spindelpote i potene. Da de var ganske langt unna leiren, begynte Spindelpote og lure på om hun skulle fortelle Nattpote om drømmen. Hun kom fram til at hun ville det. Så Spindelpote begynte å starte en samtale med søsteren. Snart var de to kattene inni en lang samtale, men Spindelpote ventet fortsatt på det rette øyeblikket til å fortelle Nattpote om drømmen. Til slutt fant Spindelpote det rette øyeblikket og fortalte søsteren om drømmen. Jeg har ikke hatt lyst til å fortelle noen andre enn deg om den, fordi jeg klarer ikke å stole fult og helt på de andre i stammen. Men, skjøt Nattpote inn, du stoler vel på Ravnefjes. Du kan også fortelle om den til henne. Det har jeg faktisk ikke tenkt på før. Ravnefjes er jo veldig flink til å holde på hemmeligheter, tenkte Spindelpote høyt. Vis du spør henne om og ikke si hemmeligheten til noen, sa Nattpote fort. Ja, men du var den første som jeg tenkte på og betro meg til. Da Spindelpote så at Nattpote skulle til å si noe for å forsvare moren, sa Spindelpote: Men jeg skal fortelle om drømmen til Ravnefjes. Når de to søstrene var ferdige med å jakte, begynte de å tusle hjemover. På veien tilbake møtte de Svartlabb og Bærlabb som hadde vært og trent på kampteknikk. De fire kattene tok følge sammen. Spindelpote kjente at hun hadde det veldig hyggelig sammen med de tre andre kattene, og sa: Synes ikke dere at vi fire burde henge litt mer sammen? Jo, det synes jeg og, kommenterte Bærlabb. De to andre sa seg enig de og, så de ble enig om å jakte sammen noen ganger i løpet av månen. Når de kom inn i leiren skilte de lag. Nattpote gikk bort til haugen med kjøtt for å legge fangsten der, Bærlabb gikk bort til faren sin, Hasselhår, Svartlabb gikk bort til der kattungene lekte for og la dem prøve og fange halen sin, og Spindelpote gikk sakte mot moren sin, Ravnefjes. Hun var så nervøs da hun fortalte Ravnefjes om drømmen sin, at hun måtte gjenfortelle hele drømmen, men da hun var ferdig for andre gang sa ikke Ravnefjes noen ting, men til slutt sa hun: Jeg skal holde drømmen din hemmelig. Spindelpote pustet lettet ut. Inntil videre, la Ravnefjes til. Spindelpote gispet inni seg. "Inntil videre" hva mente Ravnefjes med det? tenkte hun. Så sa Ravnefjes: Vis jeg føler at stammen har behov for å vite det, sier jeg det, men det er hemmelig inntil da.            

                 

Kapittel 3 

Tørke i skogen. 

De neste dagene var Spindelpote hele tiden redd for at Ravnefjes skulle fortelle stammen om drømmen. For hun ville ha litt privatliv. Ikke at hver morgen skulle det komme en katt og spørre henne om hun hadde hatt en sann drøm, men dagene gikk og Ravnefjes hadde ikke fortalt noen om drømmen. Spindelpote begynte og slappe litt mer av for hver dag, og hun hadde jo Nattpote som viste om drømmen. Hun begynte også å kjenne at det faktisk var veldig deilig at hun ikke var den eneste som viste om drømmen, at det var fint at Ravnefjes og Nattpote viste om den de og. En ting Spindelpote tenkte ekstra mye på var at det alltid hadde vært så dårlig stemning mellom henne og Tornelabb. Så hun satte seg som mål og være litt snillere mot han, men det gikk jo også ut på at Tornelabb var ok mot henne. Det viste seg og ikke virke særlig bra. Tornelabb var bare ikke noe grei mot henne, så Spindelpote begynte å tenke at hun skulle gi opp. Dagene ble varmere og varmere jo nærmere de kom sommeren. Det var dumt for da begynte elven stammen drakk av og tørke ut, og de fikk mangel på byttedyr. Da Spindelpote kom inn i leiren etter en treningsrunde var det nesten ikke noe kjøtt i haugen. Stammen sultet. Dagen før hadde Buskepels, en av de eldre kattene i stammen, kollapset på veien ned til det lille som var igjen av vann i elven. Glitterstorm og Tordenøye måtte dra han tilbake til leiren igjen. Det så ut som stammen var på vei til og miste noen katter, tenkte Spindelpote. Hun gikk bort til den lille haugen med kjøtt og tokk med seg en mager mus bort til Duelabb. Litt etter kom Nattpote bort til dem. Hun hadde med seg en spurv. De tre kattene spiste sammen. Når de var ferdige foreslo Duelabb at de skulle gå ned til elven og drikke for så å jakte på hjemveien. Spindelpote og Nattpote sa gladelig ja, for begge var veldig tørste. De gikk mot tornetunnelen. På veien inn i den hang litt av pelsen til Duelabb seg fast i tornene. Hun prøvde å komme seg løs men satt bom fast. Hvordan får jeg pelsen min ut av denne floken, klagde hun. Hjelp meg! Nattpote og Spindelpote gikk bort til hun. Det var en ganske stor floke. Spindelpote bøyde seg ned for å prøve og gnage over stilkene. En av tornene stakk henne inn i tannkjøttet. Det gjorde veldig vondt. Hun kjente smaken av blod som piplet ut av munnen. Det begynte å legge seg utover pelsen til Duelabb. Det kjente hun, og Duelabb klagde: Er det noen som blør? Det kjennes og lukter sånn, og i vært fall, slutt og gni det utover pelsen min! Endelig! Jeg klarte å gnage over mange av tornene! utbrøt Nattpote. Så bra! Duelabb klarte endelig og vri seg ut av floken. Så deilig det var og ikke ha de tornene stikkende inn i pelsen! Takk! malte hun. Kom vi går bort til elven, så jeg får vasket bort dette blodet. Det var jeg som blødde på deg mjauet Spindelpote. Ja, jeg skjønte det, svarte hun. Da de var borte ved elven vasset Duelabb uti. Jeg synes det er bedre og skylle blod bort fra pelsen enn å slikke det bort! ropte hun til dem. Man får en sånn ekkel smak i munnen av blod! Noen minutter etter kom hun opp til dem. Den våte pelsen hennes tørket fort i den stekende solen. Spindelpote bøyde seg ned for å ta en siste slurk. Da tenkte hun: Hvor lenge vil stammen klare seg i denne tørken? Vil vi sulte i hjel av mangel på byttedyr, eller tørste i hjel av at elven tørker ut? Må regnet komme snart! bønnfalte hun. Duelabb, Nattpote og Spindelpote gikk tilbake til leiren. De fanget en skjære, en mus og en mager kanin. Duelabb skravlet i ett kjør. Ikke rart at vi ikke fanger så mye kjøtt når hun der kan høres gjennom hele skogen, tenkte Spindelpote. Det var ikke så langt til leiren nå, men de måtte gå forbi et sted med masse   vesener som gikk på to bein og de store greiene de bodde i. Kattene i stammen hadde ikke noe fast navn til dem, men Spindelpote kalte dem for Tobenvesener. De bråker noe forferdelig, tenkte hun, mens de gikk forbi en av de fæle veiene deres. Tobenvesene hadde noen veier hvor det kjørte noen kjempestore greier som stammen ikke hadde noe navn til. De var store og blanke, og hadde noen lysende øyne. De hadde også noen runde poter som de rullet rundt på, og Spindelpote hadde aldri sett de forlate det rare underlaget de kjørte på. Det som var aller rarest var at Tobenvesene kunne gå inn i magen på kjøretøyene og styre dem. Det luktet dessuten helt forferdelig i området til Tobenvesene. Spindelpote satte opp farten. Hun ville komme seg fortest mulig vekk derfra, så hun hørte ikke at Nattpote ropte på henne. Duelabb tok Spindelpote igjen og mjauet slitent: Det er feil vei. Leiren er i den andre retningen. Å ja, fortet Spindelpote seg å si. Jeg må ha vært så oppslukt på og komme meg vekk herfra at jeg må ha tatt feil vei. Ja, sa en stemme bak dem. Nattpote hadde tatt dem igjen. Du må nok ha gjort det for ellers hadde du ikke gått i helt feil retning, fortsatte hun. Før Nattpote fikk sagt det hun skulle fortsette og si, snudde Spindelpote seg fort rundt og travet i retning leiren. Hun viste at Nattpote var snurt nå, men gadd ikke å bry seg. De tre kattene gikk tause den lille biten som var igjen. Det eneste som brøt stillheten var raslingen av den lette vinden som fløy gjennom trekronene. Da de var vel inni leiren gikk Spindelpote fort unna søsteren. Hun viste at Nattpote trengte litt tid for seg selv. Så istedenfor og bli med Duelabb og Nattpote gikk Spindelpote bort til der de eldre i stammen lå og solte seg. De eldre hadde opplevd så mye og hadde så mange historier på lager. Spesielt Ildøye. Hun var den eldste i hele stammen og kunne mange historier. Spindelpote gledet seg til å legge seg ned ved siden av henne og høre på det hun hadde og fortelle denne gangen.            

Kapittel 4 

Nye katter hos stammen. 

Spindelpote smøg seg stille gjennom gresset. Musen var kanskje bare en halelengde unna. Så kastet hun seg fram, og drepte musen med ett bitt. God fangst, sa en bak henne. Spindelpote frøs til. Hun snudde seg lynraskt. Der sto det tre katter. En muskuløs tigerstripet hannkatt med hvite poter og hvitt bryst, en slank, sølvfarget hunnkatt med snille, lyseblå øyne, og en kullsvart hannkatt med ravgule øyne og hvit haletipp. Hva gjør dere på mitt og stammen min sitt territorium? freste Spindelpote. Den tigerstripede hannkatten så på henne i et øyeblikk. Så sa han: Det skal du få høre, men først vil jeg si hva jeg og vennene mine heter. Spindelpote var overrasket over hvor rolig han sa det, men hun satte seg ned med musen i munnen. Jeg heter Tigerstripe, sa den tigerstripede hannkatten, og dette er Sølvsnute. Han kastet på halen der den sølvfargede hunnkatten hadde satt seg ned, og det der er Kråkefot. Den svarte hannkatten med hvit haletipp så opp da noen sa navnet hans. Plutselig kriblet det i potene til Spindelpote av en følelse hun aldri hadde kjent før. Hver gang hun så på Kråkefot. Det var noe ved han som Spindelpote følte så sterkt for. Kom, mjauet hun. Jeg tar dere med til stammen også får vi se hva lederen min sier. Hun plukket opp musen og sprang av gårde med de fremmede kattene hakk i pote. De var raskt framme i leiren. Hasselhår ble smal i øynene, Svartlabb trakk leppene tilbake og snerret svakt, og Tornelabb stirret med smalnede øyne på Tigerstripe, Sølvsnute og Kråkefot, men Spindelpote gikk rett forbi. Hun fokuserte bare på og komme seg gjennom de stirrende kattene, til lederen av hele stammen sin hule. Spindelpote mjauet fort: Stjerneskinn, er du der? Ja, sa den vakre, kremfargede hunnkatten fra bak forhenget av slyngplanter. Det er noen katter her som jeg tror du bør se hvem er. Kom inn, sa hun. Spindelpote travet inn med Tigerstripe, Sølvsnute og Kråkefot bak seg. Stjerneskinn lå stille på sengen av mose. Hun tittet opp da de fire kattene kom inn. Hvem er dette? sa den slørete stemmen hennes. Rett før Spindelpote fikk svart henne, mjauet Tigerstripe: Jeg heter Tigerstripe, det er Sølvsnute og det der er Kråkefot. Spindelpote kjente den samme kriblende følelsen da Kråkefot ble nevnt, men hun hadde ikke tid til kjærlighet ovenfor andre katter akkurat nå. Stjerneskinn, disse kattene var på territoriet vårt da jeg var ute og jaktet. Hva skal vi gjøre med dem? Hvis de vill så kan de få en plass her i stammen, mjauet Stjerneskinn. Men, mener du at de skal få bli? mjauet Spindelpote overrasket. Vil du noe annet? spurte hun og gransket Spindelpote med blikket. Nei, mjauet hun. Stjerneskinn flyttet blikket bort på de fremmede kattene. Hun så plutselig veldig mild ut i blikket. Spindelpote så at hun hverken så på Sølvsnute eller Kråkefot, men stirret på Tigerstripe, med kjærlighet i blikket. Det var visst ikke bare Spindelpote som var blitt forelsket i noen av de fremmede kattene. Stjerneskinn var blitt forelsket i Tigerstripe. Så mjauet Sølvsnute: Jeg har hatt det veldig fint sammen med Kråkefot og Tigerstripe, men det tilbudet leder Stjerneskinn kom med er helt uimotståelig. Jeg blir gjerne en del av stammen din, hvis det er greit for deg. Du er velkommen Sølvsnute. Stammen vil gjerne ha deg her, mjauet Stjerneskinn. Jeg vil også bli her i stammen, mjauet Kråkefot. Spindelpote innbilte seg det kanskje, men hun så at Kråkefot så på henne med den samme følelsen i øynene som hun bar på inni seg. Stjerneskinn nikket til Kråkefot for og si at det var greit, så flyttet hun blikket bort på Tigerstripe og så forventningsfullt på han. Siden alle vennene mine nå er i stammen blir det ikke noe hyggelig og vandre rundt, så jeg blir her, jeg og. Stjerneskinn sine øyne blusset opp av glede, men gikk ned igjen med en gang Spindelpote så på henne. Gå nå, mjauet hun og pekte mot utgangen til hulen med halen. De fire kattene gikk ut av hulen, da de var ute mjauet Spindelpote Kråkefot til seg. Hun sa det som det var. At hun var forelsket i han. Kråkefot ble overrasket. Jeg er også forelsket i deg, men jeg hadde ikke trodd at du var det i meg. Men det er jeg! Spindelpote var overlykkelig og betatt av kjærlighet. Hun slikket kjærlig øret hans. Kråkefot malte.  

Kapittel 5 

Jeg har fått kattunger! 

Spindelpote sin mage hadde vokst fort. Det var bare en måne siden Kråkefot hadde oppklart at han var forelsket i henne, og nå bar Spindelpote på kattunger. Det var nok bare noen minutter til så var kattungene ute. Kråkefot lå ved siden hennes. Spindelpote lukket øynene. Så kom de! En, to, tre kattunger var det. En svart liten hannkatt med hvit haletipp, helt lik faren, en hvit liten hunnkatt, og en liten, lysegrå hunnkatt med mørkegrå striper i pelsen, helt lik Spindelpote. Den svarte, lille hannkatten med hvit haletipp skulle hete Kullpus, den hvite, lille hunnkatten skulle hete Liljepus, og den lysegrå, lille hunnkatten med mørkegrå striper skulle hete Spøkelsespus, og nå som Spindelpote hadde fått kattunger skulle hun få ett nytt navn. Fra nå av skulle hun hete Spindelstripe. Spindelstripe var overlykkelig over at hun hadde fått kattunger, det var Kråkefot også. Han kom nesten hele tiden inn til Spindelstripe der hvor hun lå og ammet kattungene i den lille hulen som hunnkattene i stammen sov i når de hadde kattunger og amme. Å, Kråkefot! mjauet Spindelstripe. Jeg er så glad! Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus er så søte! De kommer til å bli en stor del av livet vårt, og knytte båndet vårt sterkere. Ja, svarte Kråkefot. Han satte seg ned og begynte å slikke Liljepus mykt. Spøkelsespus og Kullpus begynte å krype mot magen til Spindelstripe for å få litt mat. Alle kattungene hadde fortsatt ikke åpnet øynene ennå, men Spindelstripe var helt sikker på at det ville skje snart. Det kom en litt rar lyd fra Kullpus som hørtes ut som et svakt "mjau". Spindelstripe gjenhjelte det med og dra han inntil seg å begynne å slikke han ømt på magen. Fem uker etter lå Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus fortsatt inne i den lille hulen, men Spindelstripe og Kråkefot tenkte at de skulle få de tre kattungene til å våge seg ut i leiren. Når Kråkefot ikke var i hulen sammen med Spindelstripe, var hun fortsatt ikke alene. I går hadde Uglefjes fått kattunger. Faren til kattungene til Uglefjes var Hasselhår. Det var det andre kullet til Uglefjes. Det første kullet hun hadde født bestod av Bærlabb og Tornelabb. Uglefjes hadde kalt kattungene hun hadde fått i det andre kullet for: Gjørmepus, Stripepus, Drømmepus, Blåklokkepus og Gullpus. Spindelstripe snakket ofte med henne. De var på ganske lik linje nå, så de la ekstra godt merke til hverandre. Søsteren og broren til Spindelstripe kom jevnlig for å se på Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus. Nattpote pleide og utbryte: De er så søte! Masse høylytte stemmer utenfor hulen avbrøt tankerekken hennes. Kattungene sov, så Spindelstripe gikk ut av hulen. Alle kattene i stammen hadde samlet seg rundt Gråstrek. Hun sto med noe i munnen som Spindelstripe ikke så, men når hun kom nærmere så hun at det var en skillpaddemønstret kattunge med hvite poter, hvitt bryst og hvit haletipp. Den var så liten at den fortsatt hadde øynene lukket. Spindelstripe presset seg gjennom kattemengden for å komme bort til Gråstrek og kattungen. Hvor fant du den? Vet du hvem som er moren dens? Er den syk? Gråstrek ristet på hodet til alle spørsmålene Spindelstripe kom med. Alle katter av stammen, trekk unna Gråstrek og kattungen. Stjerneskinn hadde stelt seg på talersteinen, og nå ropte hun ut til kattene. Spindelstripe gikk unna og stelte seg inntil Kråkefot. Hvem er det som har melk og kan ta til seg en liten kattunge? spurte Stjerneskinn. Uglefjes og Spindelstripe meldte seg, begge to, men det var Spindelstripe som fikk ta til seg kattungen. Kråkefot ble med henne inn i hulen. Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus, dere har fått en lillesøster, hun skal hete Mosepus, mjauet Spindelstripe til kattungene sine. Kullpus kom byksende fra mørket av hulen og kastet seg mot henne og Mosepus. Kullpus! Du må ikke skremme Mosepus, mjauet Spindelstripe høyt. Kullpus bråstoppet. Han så rart på Mosepus. Så spurte han: Mamma, er det vår nye søster? Ja, det er det. Liljepus kom ut av mørket i hulen med Spøkelsespus hakk i pote. Hæ? Er det Mosepus? spurte Spøkelsespus. Ja, mjauet Spindelstripe. Mosepus gløttet plutselig på øynene. Hun mjauet vilt og så seg rundt i hulen. Hysj! Mosepus har åpnet øynene! mjauet Spindelstripe. Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus stirret opp på Mosepus. De små, hvite potene dasket ut i luften, halen sto rett til værs og hun slo hodet fra side til side for å se seg rundt. Spindelstripe slapp henne forsiktig ned på det mosedekte hulegulvet. Hun stavret seg på potene og gikk ustøtt bort til Kullpus. Der la hun seg ned og lagde noen små mjau før hun la hodet ned på potene, pakket halen pent over snuten og lukket øynene. Det hørtes et kjærlig mjau fra inngangen til hulen. Spindelstripe snudde seg. Kråkefot, malte hun. Enda en ny i kullet? mjauet han. Ja, men jeg ber deg. Ikke fortell Mosepus at jeg ikke er moren hennes og at du ikke er faren hennes og at Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus ikke er søsknene hennes. La henne tro det til jeg tror hun er moden til å vite det. Det gjelder dere og, kattunger, mjauet Spindelstripe. Så, samtykker dere? La Mosepus få tro det til hun er moden til å takle sorgen som hun vil føle. Ja, vi samtykker! ropte Kullpus, Liljepus og Spøkelsespus i kor. Jada, vi samtykker, malte Kråkefot. 

Kapittel 6 

Vi har blitt lærlinger! 

En lett bris rusket i trærne. Kullpus lå foran talersteinen og kjølnet pelsen. Plutselig hørte han noen bak seg. Han lurte ikke lenge på hvem det var for han luktet det fort. Hei, Kullpus! Mosepus kom fram ved siden av han. Hei, Mosepus, går det bra? Å ja, men vet du hva – Kullpus fikk ikke hørt ferdig det hun sa for et rop oppe fra talersteinen druknet ordene. Spindelstripe kom mot ham med Liljepus og Spøkelsespus hakk i pote. Øynene hennes lyste av stolthet. Hun satte seg ned ved siden av han. Liljepus og Spøkelsespus satt seg ned på hver sin side av Spindelstripe. Mamma, hvorfor tok du med oss hit, vi var midt i en lek om og fange en død mus, surmulte Liljepus. Det skal dere snart få se, mjauet Spindelstripe beroligende. Hmf, snøftet Liljepus. Hva tror du – begynte Mosepus, men et nytt rop oppe fra talersteinen fikk henne til å avbryte seg selv. Katter av Elvens brusende stamme, begynte Stjerneskinn. Er Elvens brusende stamme navnet på stammen vår? spurte Mosepus. Ja, selvfølgelig, mjauet Kullpus raskt tilbake. Jeg ber trærne, elven, himmelen og jorden se på disse kattungene og være enige i min avgjørelse om at de skal få lov til å bli lærlinger, mjauet Stjerneskinn. Åh! gispet Spøkelsepus. Kullpus, kom fram, mjauet Stjerneskinn. Kullpus var både nervøs og glad da han lot de små potene sine bære ham til midten av lysningen under talersteinen. Kullpus, fra nå av skal du hete Kullpote. Tusen takk, Stjerneskinn! ropte han. Liljepus, Spøkelsespus og Mosepus, kom fram dere og, mjauet hun. Liljepus, fra nå av skal du hete Liljelabb, Spøkelsespus, fra nå av skal du hete Spøkelsespote, og Mosepus fra nå av skal du hete Moselabb. Stjerneskinn hadde latt dem få fortsette som lærlinger! Alle de utvokste i stammen kom mot de fire lærlingene og kom med hyggelige gratulasjoner, og Spindelstripe var kjempestolt av dem. Katter av Elvens brusende stamme, trekk unna de unge lærlingene, ropte Stjerneskinn. Jeg er ikke ferdig med møtet. Hvorfor er vi ikke ferdig med møtet, vi har jo blitt lærlinger og alt, spurte Moselabb. Vi har jo ikke blitt tildelt førere, din dumme hårball, mjauet Kullpote. Kullpote, din fører skal bli Ravnefjes, mjauet Stjerneskinn. Takk, Stjerneskinn, mumlet Kullpote og så bort på moren til Spindelstripe. De strenge øynene huns gled over ham og han trodde han så stolthet i øynene hennes. Liljelabb, din fører skal bli Glitterbekk, mjauet Stjerneskinn. Spøkelsespote, din fører skal bli Flekkpels. Tusen takk, Stjerneskinn! utbrøt Spøkelsespote. Og Moselabb, din fører skal bli Måneflekk. De fire førerne gikk bort til hver sin lærling, og hilste på dem. Gratulerer! var det en som sa bak Kullpote. Han snudde seg og Solskinnspote sto bak ham. Hun så frydefullt på han. Nå kan vi trene sammen! Ja ... mjauet Kullpote tankefullt. Han skjønte bare ikke hvorfor Solskinnspote var så begeistret ovenfor han, over at de kunne trene sammen. Du har vært veldig heldig med å få Ravnefjes som fører, mjauet en velkjent stemme. Kråkefot, faren til Kullpote. Han hadde mange ganger ergret seg over at han var en tro kopi av faren sin, til og med var halen hans helt lik! Med en hvit haletipp også! De var helt like på alle måter. Ravgule øyne hadde de til og med til felles! Men de var jo sønn og far. Kanskje det ikke var så ille allikevel. Kråkefot var jo veldig lojal ovenfor stammen han hadde kommet inn i. Hun er veldig erfaren og tross alt moren til Spindelstripe, moren din og min make. Stemmen til Kråkefot vekket Kullpote fra tankene. Kom, jeg har en ting og vise deg før Ravnefjes gjør det, mjauet Kråkefot. Jeg kommer, svarte Kullpote. Hade, mjauet Solskinnspote bak ham. Kråkefot var allerede på vei ut av tornetunnelen. Kullpote løp etter han. Hvor skal vi? spurte Kullpote. Kråkefot svarte ikke. Etter en lang stund i stillhet mjauet Kråkefot: Før jeg kom til stammen gikk jeg rundt sammen med Tigerstripe og Sølvsnute. Vi var på jakt etter et hjem, der vi kunne slå oss til ro. Ja … Kullpote så opp på faren sin. Enda før det var vi blitt jaget ut av det gamle hjemme vårt, i Ildklanen. Vi brøt skikkene deres og måtte dermed dra. I Ildklanen het jeg "Kråke med grå fjær", men alle kalte meg "Kråke". Hva het Sølvsnute og Tigerstripe, og hvordan fikk dere de navnene dere har nå, som at du heter Kråkefot? spurte Kullpote. De navnene vi har nå diktet vi opp, litt etter hva vi ville hete og hva som passet oss, svarte Kråkefot. Tigerstripe het før - når han var i Ildklanen - "Tiger med nattens striper", men alle kalte ham "Tiger". Sølvsnute da? spurte Kullpote. Hun var aldri i Ildklanen, før hun møtte meg og Tigerstripe var hun katten til en familie med Tobenvesener, svarte Kråkefot. Kullpote måpte. Hvordan kunne Sølvsnute ha vært katten til Tobenvesener, hun som var så tøff! Men Sølvsnute ville ikke være det lenger, og rømte. Så møtte hun oss – da het hun Milli – og hun fikk et nytt navn, avsluttet Kråkefot. Kom, så løper vi, det er ikke langt igjen. Kråkefot begynte å løpe, det var vanskelig og holde tritt med ham, men Kullpote prøvde så godt han kunne. Så slakket Kullpote litt farten, men da mistet han Kråkefot av syne. Kullpote hørte et høyt skrik, så var det stille. Han løp så fort han kunne og så at Kråkefot var vekk, men rett foran ham var det et gapende stup. Kullpote stormet fram. Inni hodet hans var det en grusom tanke som begynte og ta form. Var Kråkefot falt utfor? Kullpote stanset ved kanten av stupet og så ned. På en tynn grein litt lenger nede klamret Kråkefot seg fast. Kråkefot! ropte Kullpote febrilsk. Han lente seg fram mot kanten og strakk den ene forpoten fram. Men han var ikke lang nok! Så hørtes et knak og greinen brakk. Kullpote hoppet fram i et håp om og kunne redde faren sin. Men for sent, Kråkefot falt, og det gjorde Kullpote og. Han skrek, men forgjeves. Ingen kunne høre ham, unntatt Kråkefot. Så kjente han myk pels mot sin og noen som hvisket inn i øret hans: Ikke vær redd, du kommer ikke til å dø, men miste det kjæreste du har, kanskje. Nei, ikke Kråkefot! hylte han. Så fikk han vann i munnen, og fikk ikke puste. Kullpote gispet, men fikk bare mer vann inn i munnen. Han kavet seg opp til overflaten og stakk hodet over vann. Foran seg så han en grå pelsbylt. Kråkefot. Kullpote lukket munnen og svømte med faste tak framover. Grep Kråkefot med tennene og svømte mot land. Så lynte en enorm smerte gjennom den ene forpoten. Kullpote svømte videre. Han måtte redde faren sin, selv om det betydde døden eller evige skader. Der var land. Kullpote dro Kråkefot opp i vannkanten. Han kjente på brystet til Kråkefot. Han pustet ikke. Kråkefot var … død. Sorgen grep tak i hjertet hans som en iskald klo. Kullpote krøp inntil faren sin og prøvde og varme ham inntil kroppen sin. Kullpote …? Ja, hvisket Kullpote. Vi er kommet for å ta deg med til Månens grotte, mjauet stemmen. Hvem er dere? spurte han. Kullpote snudde seg og fikk se to vakre hunnkatter stå der og se på han. Jeg er Rødstrupevinge, sa den flammefargede hunnkatten med lysegrønne øyne som hadde snakket til han. Jeg er Blåstrupehale, mjauet den blågrå og hvitstripede hunnkatten med skinnende lyseblå øyne, hvite poter, hvit haletipp og hvitt bryst. B-blåstrupehale, stotret Kullpote. Han hadde møtt Blåstrupehale mer enn en gang før. Faktisk, - etter alle de gangene hun hadde møtt ham ute i skogen - så var hun blitt maken hans. Blåstrupehale så medlidende på han. Kom, Kullpote, mjauet Rødstrupevinge. Kullpote gikk motvillig vekk fra Kråkefot. Blåstrupehale lente seg mot ham og hvisket: Kjære Kullpote, jeg vil så gjerne vise deg Månens grotte. Den er for oss to, det føler jeg virkelig. Kommer dere to, eller? spurte Rødstrupevinge. Kullpote så et glimt av munterhet og forståelse i øynene hennes. Hadde Rødstrupevinge skjønt at Blåstrupehale og Kullpote var maker? Kullpote prøvde og reise seg, men da falt han sammen. Det gjorde fryktelig vondt. Blåstrupehale så på beinet til Kullpote. Hun gikk nærmere og kjente på beinet hans. Beinet ditt er ute av ledd, mjauet Blåstrupehale. Men jeg kan få det inn ledd igjen, la hun til. Blåstrupehale klarte faktisk og få beinet fint igjen. 

Kapittel 7 

En fremmed. 

Moselabb så seg rundt. Her hadde hun aldri vært før. Måneflekk hadde tatt henne med seg til den andre delen av skogen. Der var trærne mye høyere og robuste. Kan jeg få prøve å jakte litt, jeg har aldri prøvd før, spurte hun Måneflekk håpefullt. Kanskje … mumlet Måneflekk. Hun var for opptatt med og prøve og huske hvilke urter Møllflukt - medisinkatten i stammen - trengte. Plutselig raslet det i underskogen og Stjerneskinn kom ut flankert av lærlingen sin; Månepote. Vær hilset, Stjerneskinn. Måneflekk bøyde hodet mot lederen. Hei, Månepote! ropte Moselabb. Hei, Moselabb … Månepote så ned på potene sine. Hun virker sjenert, tenkte Moselabb. Er det noe i veien? spurte hun. Nei … nei … ingen ting, mumlet Månepote. Det er helt klart at det er noe i veien, mjauet Moselabb. Jeg sier jo at - Månepote fikk ikke sagt ferdig fordi Morellpote bykset inn i henne bak fra. Hva er det du gjør? hylte Månepote sint. Jeg øver meg på å snike meg innpå noen bakfra, mjauet Morellpote lystig, som om hun hadde vunnet noe. Åh, sukket Månepote. Morellpote, hvor er Snøfnugg? spurte Måneflekk skarpt. Hun er der borte, mjauet Morellpote og kastet på halen mot en kristtornbusk. Den snøhvite pelsen til Snøfnugg syntes bak den. Morellpote, der er du! ropte Snøfnugg da hun braste ut av kristtornbusken. Ja, her er jeg, mjauet Morellpote åndsfraværende. Morellpote, nå høres det ut som om du har vært ulydig, brummet Stjerneskinn. Eh … Morellpote så bort og virket ikke like optimistisk lenger. Stjerneskinn …? startet Snøfnugg og spørre. Ja? Stjerneskinn så på Snøfnugg igjen. Jeg … det er ikke vært å kjefte mer på henne, mumlet Snøfnugg. Det er dessuten min feil at Morellpote kom brasende inn her, når dere kanskje drev på med noe viktig, det var jeg som lot henne gå litt fritt. Jeg sa hun kunne jakte litt, la hun til. Men, Snøfnugg, ikke skyld på deg selv da! mjauet Stjerneskinn strengt tilbake. Du har aldri hatt noen lærling så du er ikke like erfaren som alle andre. Hm … mumlet Snøfnugg. Kom, Morellpote, la hun til. Ha det Månepote og Moselabb! ropte Morellpote da hun løp av gårde etter Snøfnugg. Kom, Månepote, vi skal gå og øve på noen utfordrende kamptrekk, mjauet Stjerneskinn. Kan vi og det? spurte Moselabb. Nei, mjauet Måneflekk skarpt tilbake. Hvorfor ikke? spurte Moselabb. Det vet du gått, var svaret hun fikk. Kom, så går vi til Vannliljetjernet, der kan jeg lære deg og fiske, la Måneflekk til. Fiske? Moselabb ble forskrekket. Fiske? Men og fiske trenger vi jo ikke! ropte hun. Jo, det gjør vi. Å kunne fiske er en stor fordel, spesielt vis det går tomt for landbyttedyr, forklarte Måneflekk. Hun begynte å traske bortover mot Vannliljetjernet, mens hun hele tiden så rundt seg for å få øye på noen brukbare urter til Møllflukts lager. Møllflukt sa at hun særlig trengte mer kattemynte og spindelvev, mjauet Måneflekk. Greit, jeg kan se etter, svarte Moselabb. Er det greit at jeg jakter litt borte ved Vannliljetjernet, så kan du lære meg og fiske etter at jeg har jaktet? la Moselabb til. Greit, du kan egentlig bare starte nå, svarte Måneflekk. Takk! utbrøt Moselabb. Hun sprang av gårde. I noen sekunder lukket hun øynene og pustet inn de friske skogsluktene. Plutselig, helt uventet, braste hun inn i noe. Moselabb freste og gikk unna. En hvit hunnkatt med lysegrå flekker i pelsen og blå øyne stirret forskrekket på henne. Hvem er du? freste Moselabb. Jeg heter Mitcho, svarte den flekkete katten. Kom deg ut av mitt og min stamme sitt territorium! glefset Moselabb. Kan ikke du ta meg med til stammen din? spurte Mitcho. Hm … greit, mjauet Moselabb. Plutselig så hun noe hun ikke hadde sett før. Mitcho var på bristepunktet. Hun kunne føde kattunger når som helst! Kom, bli med meg! ropte Moselabb. All fiendtligheten var borte. Hun løp gjennom skogen med Mitcho hakk i pote. 

Kapittel 8 

Liljelabb vinner. 

Liljelabb gikk etter føreren sin, Glitterbekk. Hun skulle vise Liljelabb rundt på territoriet. Kan vi gå til treningslysningen? spurte Liljelabb Glitterbekk. Hm … greit. Vi kan trene litt, svarte Glitterbekk. De gikk mot treningslysningen. Når de kom fram var Falkeflukt og lærlingen hans der, Spurvelabb, også der. Kan jeg få konkurrere mot Liljelabb? spurte Spurvelabb med det samme. Gjerne for meg, mjauet Falkeflukt. Hun tittet bort på Glitterbekk og ventet samtykke. Greit, mjauet Glitterbekk. Men, han er jo eldre enn meg! protesterte Liljelabb. Jeg er jo bare en fersk lærling! Ja, det vet jeg, men du har bare godt av det, svarte Glitterbekk uten å nøle. Kom! ropte Spurvelabb. Jeg kommer til å vinne over deg! la han til. Pøh, mumlet Liljelabb. Hun ville vise Spurvelabb at hun kunne vinne over ham, men han var mye, mye sterkere enn hun, og Glitterbekk hadde ikke lært Liljelabb noe om slåssing ennå. Da de var ute i den lille lysningen hoppet plutselig Spurvelabb opp på ryggen til Liljelabb. Au! Hun hylte av forskrekkelse og virret rundt for å mose ham mot bakken. Men han var så rask. Akkurat før Liljelabb nådde bakken smatt han av ryggen hennes og hoppet elegant opp på magen hennes. Hah! Spurvelabb ulte av triumf, men det skulle han ikke ha gjort. Akkurat da han var ute av fokus smatt Liljelabb ut av grepet hans og slo han ned på bakken slik at han var sårbar på magen. Hun ga ham et slag på øret så han begynte å blø litt. Jeg vant! hylte hun og hoppet av Spurvelabb. Det … det gjorde du ikke det! ropte han. Du jukset! Liljelabb kastet et foraktelig blikk på han og freste: Vis det var noen her som jukset, var det deg! Kom Liljelabb, mjauet Glitterbekk. Ikke krangle med Spurvelabb, la hun til. Liljelabb fulgte etter føreren sin tilbake til leiren. Da de var inne i leiren og Liljelabb nettopp hadde lagt seg ned for å spise en kjøttfull mus, stormet noen inn gjennom tornetunellen. Liljelabb snudde seg raskt. Gyllenstråle, Halvmåneflekk, Duelabb og Vannpels så helt skrekkslagne ut. Det er en rev bare litt unna leiren! ropte Gyllenstråle og løp mot Stjerneskinns hule. Gullvinge, søsteren til Gyllenstråle stormet mot Stjerneskinns hule hun óg. Kom dere inn i hulene, klatre opp i trær, hjem dere! hørte Liljelabb litt etter Stjerneskinn.